Av Morten Lauveng (tekst og foto) og Øyvind Førland Olsen

Del I

Et slør av både regn og alvor henger over Sessvollmoen når drøyt 1 000 håpefulle kjemper plasser til Forsvarets lederutdanninger.

Regndråpene drypper fra hjelmene tidlig i juli. Det er vått og lukter av fuktig jord og svette klær idet lag 3 kommer tråkkende ut av skogen.

– Jeg har blitt kalt en solskinnssoldat. Det er da jeg trives, det er litt tøffere når man er våt og kald, sier Alma Løvaas (21) fra Holmestrand med et lite smil.

De legger fra seg sekkene og dekker over med presenning for å bevare det siste skiftet tørt. De har allerede sovet ute flere netter, og varmeovnen i teltet har begynt å lekke drivstoff. At de ikke får ikke tørket klærne, gjør dagene ekstra krevende.

– Det er litt komisk, når du tror det ikke kan bli verre, åpner himmelen seg. Men jeg klager ikke, sier Pelle Justnæs (20) fra Kristiansand.

På kort tid skal helt ukjente bygge et lag. Under Forsvarets opptak og seleksjon (FOS) testes de i styrke, teori, medisinsk sjekk og gruppeoppgaver som utfordrer både motivasjon og lederskap. Uka avsluttes med en krevende feltøvelse for å se hvordan de takler press og utfordringer i praksis.

– Det er jo akkurat det Forsvaret handler om: å bli kastet inn i et nytt lag, og «vær så god, bli kjent». Jeg har fått bekreftet det jeg har erfart

fra før: Et lag er aldri sterkere enn det svakeste leddet, sier Alma.

STYRKER OG PRØVELSER

Laget er satt sammen av både gutter og jenter med ulike forutsetninger og erfaringer – fra gutter på nærmere to meter med rå styrke, til jenter på halvannen meter. Men dette handler ikke om muskelkraft alene. Skal laget lykkes, må det samarbeides – i både fysiske og teoretiske oppgaver.

– En god leder lytter til alle. Ingen er geni alene. Men sammen kan vi få til mye. Selektørene vil jo se hvordan vi fungerer under stress, og hvordan vi bygger oss som lag, sier Pelle.

På oppgaven «Overfiring» skal hele laget med sekk ta seg over en taubane uten å berøre bakken. Samarbeidet sitter ikke, og de klarer ikke å få alle over. I bakgrunnen vurderer selektørene Camilla Marie Kåstad og Anders Simensen innsatsen. Det er ingen konkurranse eller krav om å lykkes – det handler om hvordan de jobber sammen.

– Med bedre kommunikasjon og samarbeid fra start, kunne de løst oppgaven raskt. Da forsøket mislyktes, hadde de ikke overskudd til å justere planen og hjelpe hverandre videre, forklarer Kåstad.

«SLÅTT I BAKKEN»

– Det finnes flere opptak for individualisten, dette er ikke et av dem. Det er i lagsrammen du skal vise at du kan være en rollemodell, at du er mentalt robust, har samarbeidsevne, ønsker å løse oppdrag og et utviklingspotensial. Samtidig konkurrer kandidatene om en skoleplass. At de kan bli slått litt i bakken av alt dette, er helt naturlig, men det er dette vi krever hos oss, sier Simen Aleksander Prag.

Han er midlertidig seksjonsleder i Baseavdeling på Kjevik. Der skal han skal bidra til at Kjevik leir går fra å være en base i Luftforsvaret til garnison i Heimevernet. I juli, i likhet med tidligere sommere, er han imidlertid på Sessvollmoen. Han har vært med på FOS siden 2013, og er en del av en uformell faggruppe i Forsvaret som jobber med seleksjon. 250 ansatte og 120 kadetter har vært med på å selektere fra de drøyt 1000 kandidatene som møtte til FOS.

Til slutt er det bare i i underkant av 400 som får tildelt skoleplass.

– Jeg har levd med resultatene av vår egen seleksjon i mange år, sier Prag. Og det har vært aller mest på godt.

– Hvis selektørene føler seg trygge i rollen, har de et større overskudd til å fokusere på den jobben de skal gjøre. Min jobb blir å passe at troppen jeg har ansvaret for blir vurdert etter de samme kriteriene av seriøse selektører, sier stabssersjant Prag.

EN DUGNAD FOR SELEKSJON

Mens selektørene observerer kandidatene, følger Prag ekstra nøye med på førstnevnte. 43-åringen er troppssjef under Forsvarets opptak og seleksjon, og har et ansvar for selektørene som vurderer om kandidatene er egnet til en plass ved krigsskolene.

Det er en oppgave han har tar på største alvor. Prag har lang erfaring i å bidra til at Forsvaret velger riktige kandidater som får tildelt en skoleplass ved krigsskolene. Han beskriver det som en dugnad der store deler av Forsvaret, på tvers av våpengrener, offiser som spesialist, bidrar til seleksjonen.

– Jeg er fryktelig glad i og stolt av Forsvaret. Derfor håper jeg at de som er her under FOS, får oppleve at det er noe helt spesielt å jobbe i Forsvaret, enten det er i Hæren, Sjø- eller Luftforsvaret. Jeg håper videre at de som kommer hit og til slutt for skoleplass blir hos oss en stund og ikke bare bruker utdannelsen som et springbrett ut i det sivile.

– Hovedmålet til FOS er å finne de riktige kandidatene til Forsvaret. Kandidatene skal blant annet få oppleve utrygghet i et trygt miljø, og vi legger til rette for dette på en god og forsvarlig måte, sier Prag.

URO I GRUPPA

Etter flere mislykkede forsøk bygger frustrasjonen seg opp i lag 3. Hvis noen fremstår som «gratispassasjerer» og andre føler seg overkjørt, påvirker det stemningen og samarbeidet. Kandidatene får verktøy til å bygge laget selv, men i noen tilfeller må selektørene gripe inn. Avhengig av lagdynamikken og hva som skal observeres, justeres både caser og lagsråd for å gi kandidatene mulighet til å vise hvem de er – og sikre et godt vurderingsgrunnlag.

– Det ble bedre da vi fikk luftet tankene, men vi fant vel aldri helt ut av det. Det ble mye frustrasjon når noen ikke ga alt, sier Alma.

Midt i uroen trer Alma frem. Hun er ikke størst eller sterkest, men holder hodet kaldt, bygger broer og motiverer laget når alt rakner – noe som ikke går ubemerket.

– I starten var det litt de sterkes rett, og jeg ga alt. Men det var godt å bli minnet på at alle her har bestått de fysiske kravene. Da jeg fant plassen min, begynte jeg å se mer på de rundt meg – og tenke på laget, sier hun.

Både Alma og Pelle er utmattet, selv om oppgavene ikke er helt ukjente. Begge har gjennomført førstegangstjenesten – Alma som vakt- og sikringssoldat på Evenes, Pelle i artilleribataljonen på Setermoen. Erfaringen hjelper, men de innrømmer at feltuka ble tøffere enn ventet.

– Når jeg har vært langt nede, har jeg måttet spørre meg selv: «Hvorfor er jeg her?» Svaret er motivasjonen jeg har fra de gode opplevelsene i Forsvaret. Det er det som driver meg, sier Alma.

TESTET TIL DET YTTERSTE

På neste post ligger dukken «Oscar» – en 60 kilos sandsekk – livløs på bakken. Oppgaven er å frakte lagkameraten i sikkerhet, sammen med en tung tømmerstokk. Laget må bygge en båre og bære ham gjennom en skyttergrav.

– Folk på min alder dør i skyttergravene i Ukraina. Det kunne vært meg. Det er en brutal realitet, og den er ikke langt unna, sier Pelle.

Øvelsene er laget for å stresse – og teste hvordan kandidatene håndterer kombinasjonen av press og fysisk utmattelse.

– Noen mister fokus, mens andre klarer å filtrere det ut og konsentrere seg. Utover uka ser vi tydelig hvem som takler presset best, sier Kåstad.

SKAL VÆRE OBJEKTIVE

Troppssjef Prag forteller at det er utfordrende for selektørene å vurdere de unge menneskene som kjemper om en skoleplass. De skal ha en følelsesmessig distanse til kandidatene som blir utsatt for fysiske og mentale prøvelser. De skal i utgangspunktet ikke hjelpe til, trøste eller komme med støttende ord eller anerkjennende nikk. Kandidatene er etterlatt til seg selv og sine lagkamerater.

Det er viktig at selektørene gjør sine egne observasjoner, og at de i makkerparet sammenligner notater og fungerer som et korrektiv for hverandre, forklarer Prag.

– Uansett hvor objektiv man forsøker å være har èn sine egne preferanser og biaser. Vi prøver å sette selektørene sammen i par der de har med seg litt ulike erfaringer og bakgrunner. Det handler om alder, om de er offiser eller spesialist, og at de de tilhører ulike forsvarsgrener, sier Prag.

– Å bedømme potensiale for hver enkelt kandidat, er veldig vanskelig. Det er mange ukjente faktorer i ligningen, og små ting kan bli avgjørende. Eksempelvis kan negativt kroppsspråk være noe vi merker oss, og forsøker å finne ut om det er en tendens eller et enkelstående tilfelle. Når det er sagt, er det selvsagt lov å henge litt med nebbet av og til. Kandidatene vi ser etter er helt i starten av sin karriere i Forsvaret og det må vi ta høyde for når vi selekterer, sier Prag.

HENDER I VÆRET

Etter å ha dratt Oscar gjennom skyttergraven, myr og skog, står laget rundt båren. «Lukk øynene», sier postoperatøren. Før han spør: «Hvem vil gjøre det igjen?»

Pelle åpner ikke øynene, men rekker hånda i været. Etter hvert følger flere.

– Vi har prøvd å sette oss inn i situasjonene, ikke bare løse oppgaver. Jeg føler vi klumset mye, og det kunne gått bedre. Hadde det vært en reell situasjon, måtte vi gitt alt for makkeren vår, sier Pelle.

Etter dager med våte klær, sår hud og tunge løft viskes skillet mellom øvelse og virkelighet stadig mer ut.

VIRKELIGHETENS ALVOR

Selv om FOS er en øvelse, gjør scenariene og rammene noe med kandidatene. Mange kjenner på alvoret – de forbereder seg ikke bare på en utdanning, men på et yrke som i ytterste konsekvens kan koste livet. Gjennom foredrag, feltbegravelse og møter med feltprest blir de minnet på nettopp det.

– Når du hører skuddene og tenker at dette en dag kan bli en skarp situasjon, gjør det noe med

deg. Å høre om soldater som har dødd for landet, får deg til å våkne. Det er faktisk dette jeg skal gjøre for Norge, sier Alma.

En av øvelsene som gjorde særlig inntrykk var feltbegravelsen. Midt på natta kom alarmen. Laget ble sendt ut med sekk og utstyr, uten å vite hva som ventet. I mørket ble de «angrepet», og én fikk beskjed om å spille død. Resten måtte gjennomføre en verdig feltbegravelse.

– Vi tente lys, sang salmer og gravde en symbolsk grav. Vi visste ikke helt hva vi gjorde, men prøvde å vise respekt. Poenget var å kjenne på alvoret. Å erfare at dette faktisk kan skje, gjør noe med deg. Det ble sterkt for mange, forteller Pelle.

For både Alma og Pelle handler Forsvaret om

noe større enn dem selv. De drives av ønsket om å bidra – og av fellesskapet.

– Ingen kan redde landet alene. Men kanskje kan jeg redde kameraten min. Hvis flere gjør det samme, kan det bety noe. Jeg vil jo ikke dø, men hvorfor skal jeg sitte hjemme når jeg føler meg egnet til dette? sier Pelle.

Begge ser for seg en lang karriere i Forsvaret, så lenge det lar seg forene med familieliv.

– Jeg drømmer om å komme tilbake til artilleribataljonen. Kanskje bli bataljonssjef en dag. Om tretti år – kanskje jeg er det, smiler han.

FREMTIDIGE KOLLEGAER

Det handler ikke nødvendigvis om å løpe raskest eller løfte tyngst, men om hvem som strekker ut en hånd når noen faller – og hvem som finner det lille ekstra selv når kroppen skriker etter pause.

– Kandidatene har ulik kapasitet, men vi ser hvem som gir alt, tar vare på laget og løser oppdrag. Det handler om innsats og vilje til å bidra med det du har, sier Kåstad.

Jobben som selektør formes av laget man følger, og ingen år er like. Dette er andre gang Kåstad deltar, og erfaringene har vært verdifulle.

– Det har vært veldig lærerikt. Jeg har hatt en utrolig dyktig makker som har lært meg mye. Det er spesielt givende å få være med og selektere de som om noen år blir mine kollegaer i Brigade Nord

PS! Denne artikkelen er også publisert i Offisersbladet.

Del II av reportasjen kan du lese her.